Humboldt State Park

I helgen var jeg på et helt utrolig sted.

Gå og legg deg, Death Valley og Big Sur, Muir Woods og Point Reyes. Heretter er det Humboldt i lavsesongen som gjelder.

Fortsettelse følger.

Tre

Liker lyset hjemme hos oss om ettermiddagen. Liker disse to øverst her også.

Chloe har forresten en ny og underholdende blogg, viet til av alle Carla fra Cheers.
Ta en titt.
Det var det.

Moloka'i

Molokai kan skrives både <-- sånn og slik--> Moloka'i, og i følge en vi snakket med på øya har de to skrivemåtene helt forskjellig betydning: Den ene betyr en lang prosesjon med mennesker, mens den andre betyr en bølge som stryker langs øya. I etterkant har jeg skjønt at den teorien ikke har rot i virkeligheten, men det var jo en fin tanke. Slutter meg til den siste versjonen og lengter tilbake.

Molokai

Etter noen dager på Oahu tok vi et fly med plass til bare ni passasjerer over til Molokai. Molokai er en ganske uberørt øy med bare 6000 innbyggere, og nesten alle er innfødte. Det er nesten ingen turister der, flere nedlagte hoteller enn åpne, og bare én vei som går fra en kant av øya til den andre. Østenden er frodig og overgrodd, mens vestenden er tørr og øde. 

Vi bodde hos noen familievenner av Van, som holder til i et lite hus med utsikt til palmelunder og Maui, og med en overgrodd hage der man kan sanke sitrus. 

Oahu

Vi pakket solfaktor femti og dro til Hawaii for en uke. Hawaii er nærmest syden for californiere, og kombinasjonen billige flybilletter + slekt å besøke + konstant gjennomtrekk i leiligheten gjorde at vi slo til. Det var varmt og fuktig og langsomt, og inneholdt akkurat det en ferie burde inneholde på denne tiden av året: havet, bøker, soloppgang over Stillehavet, sus i palmetrær.

Noe av det fineste med Hawaii er språket, bare smak litt på det: Kauai, Maui, Hanauma, Molokai, Honolulu, Mahalo, Aloha.

Disse bildene er fra Friends of Malaekahana, Lanikai Beach og Pipeline på Oahu. Sukk, jeg vil tilbake.

Pinnacles National Monument

Siden vi sist snakket sammen har jeg blant annet vært her, i Pinnacles National Monument, et gammelt vulkankrater som ligger rett over San Andreas-forkastningen. Her holder California-kondoren til, USAs aller største fugl som har et vingespenn på tre meter og kan bli over femti år gammel. Vi klatret til topps en desemberkveld like før solnedgang, men så ingen kondorer – de var antakelig opptatt med å spise et kadaver et eller annet sted. Men Pinnacles er nok i seg selv. Vi rakk så vidt til topps før mørket falt, og kavet oss nedover i skumringen mens flaggermus flakset over hodene på oss. 

Californiavinter

Over natta dalte temperaturen fra tjuefem grader til ti, og det begynte å regne for første gang på flere måneder. Vinteren i San Francisco er ikke særlig vinteraktig hvis man skal sammenligne med den norske, men det blir mørkere, kaldere og våtere, og vinden som farer gjennom byen omtrent hver ettermiddag får det til å virke mye, mye kaldere. I går hadde lufta et snev av røyklukt, og jeg kledde meg i ikke mindre enn fire lag ull for å holde på varmen.

Jeg skriver dette på gulvet foran radiatoren med ullsokker, ullpledd og en kopp te for å holde varmen, for isolasjon er et fremmedord i denne staten. Og selv om jeg ikke klager over indianersommeren vi har hatt, så er jeg glad vinteren har kommet. Det er rart med det – her nesten flykter jeg fra seksmånedersvinteren hjemme, og så sitter jeg her i California og savner den. Litt. Jeg gleder meg til tåkete skogsturer og kuling i kastene på stranda. Snø blir det nok ikke, men en californisk vinterstorm kan også gjøre susen.

Gresskarpai og gresskarsmoothie

Det er bare så vidt jeg orker å skrive dette innlegget: jeg har slitt meg ut på gresskar. 

Det er Halloween, og i San Francisco er det gresskar overalt. Det er gresskarpyramider på butikken, de dukker opp i latten på alle kaffebarer, og pynter opp nabolaget som lykter. Jeg har bare spist gresskar noen få ganger tidligere, og har vært litt forvirra av hele veksten. Først og fremst: er det en frukt eller en grønnsak? Og hvorfor kommer gresskar alltid i selskap med kanel, kardemomme og ingefær? 

De siste dagene har jeg gjort mitt beste for å bli bedre kjent med denne mystiske veksten, og selv om resultatet smakte bra, var det en ganske utmattende prosess. Ny lærdom: gresskar på boks kan redde liv.

Før har jeg nemlig hatt lite respekt for de som tyr til hermetikk når de skal lage gresskarpai. Ferske gresskar er billige, og det er så mange av dem at det virker totalt unødvendig å ty til noe i en boks, men etter å ha brukt en hel kveld på å sage opp to miniatyrgresskar tar jeg alt tilbake. Med mindre man har ekstrem armstyrke eller en motorsag til rådighet, er den hermetiske varianten å anbefale.

Hvis man uansett velger den tungvinte metoden, trenger man en liten, skarp kniv og en gresskarkniv, eventuelt en liten kniv med tagger. Bruk den skarpe kniven til å få hull på skallet, stikk inn gresskarkniven og sag i to(dersom man har et stort gresskar, og ikke minigresskar som meg, er det sikkert smart å dele opp i flere biter). Skrap ut frø og tråder. Legg gresskarene i en ildfast form med skallet opp, og dekk bunnen med vann. Bakes på 180 grader til innmaten er helt myk. Kjøl ned.

Når man først har kommet seg forbi den harde overflaten, er gresskaret veldig medgjørlig. Det blir mykt og søtt når man baker det i ovnen, og det ligner ikke på noe annet. Jeg lagde gresskarpai og gresskarsmoothie, og begge deler var stort sett helt topp.

Gresskarpai

Lag en paibunn, jeg bruker denne oppskriften.

fyll med:

4,5 dl gresskarpuré

1 1/2 kopp fløte 

1/4 kopp sukker

1/4 kopp agave

2 store egg

2 tsk kanel

1/4 tsk ingefærpulver
1/4 tsk nellik 
1/4 tsk kardemomme

1/2 tsk salt

(1 kopp = 2,35 dl)

Pisk eggene, tilsett gresskar, fløte, sukker og agave. Smak til med krydder. 

Hell over paibunnen og stek på 180 grader i rundt 50 minutter, helt til fyllet har stivnet. 

Gresskar-smoothie

2,5 dl mandelmelk eller annen melk
2 isbiter
5 toppete ss gresskar
1/2 ts kanel
3 ss agavesirup(eller honning, for eksempel)

Kjøres i en blender på høy styrke.

Ferry Building Farmers Market og eplemos med rødvin

De som har tittet innom Poppyland tidligere, blir nok ikke kjempeoverrasket når jeg sier at jeg er en stor fan av Farmers Market her i byen. Det kommer langt opp på listen over ting man bare må oppleve hvis man besøker San Francisco, og ikke bare på grunn av alle smaksprøvene – mye på grunn av smaksprøvene, men ikke bare: San Francisco ligger midt i USAs aller frodigste jordbruksdistrikt, og det er nyplukket, kortreist frukt og grønt å få hele året, med et utvalg og et kvalitetsnivå jeg aldri har opplevd noe annet sted.

Til vanlig sverger jeg til Alemany eller Castro Farmers Market, men hvis jeg føler meg litt ekstra tapper en lørdag, kan det tenkes at jeg tar turen til The Ferry Building. Der blir det ekstremt folksomt når turister og lokalbeboere stimer sammen for byens største, beste og - dessverre - dyreste marked.
Det er uansett verdt turen. Den gamle fergebygningen, der man fortsatt kan ta båten over bukta til Marin, er San Franciscos svar på mathallen(eller omvendt!), og hvis man ikke blir mett av alle smaksprøvene på markedet utenfor, er det flust av restauranter og kaféer innendørs. Her kan man spise alt fra ferske østers, til Bay-områdets beste glutenfrie bakverk hos Mariposa.

På markedet plukket jeg med meg granatepler, for å lage denne salaten igjen.

Rainbow chard - noen som vet hva det heter på norsk? - og vårløk.

Akkurat nå er det høysesong for epler, omtrent som i Norge, og jeg har laget omtrent ti porsjoner eplemos så langt i høst. Av en eller annen grunn synes jeg det er fryktelig givende å se eplebiter endre form og bli til noe helt annet, noe mildt og mykt som egner seg like bra på brødskiva som til dessert. Jeg har stort sett alltid et glass med hjemmelaget syltetøy eller kompott i kjøleskapet, og akkurat nå er det én sak som gjelder: 

Eplemos med rødvin og vanilje

Du trenger: 
8 middels store, saftige røde epler. Jeg brukte en sort som heter Jonathan som passet veldig bra - søt og mild og bare såvidt syrlig.
4 ss agavesirup
4 ss rødvin
1 vaniljestang

Skrell eplene og del dem opp i skiver, fjern kjernehus og stilker. Splitt vaniljestangen og skrap ut frøene. Ha eplebitene i en tykkbunnet kjele over svak varme sammen med agave, vaniljestang- og frø. Behold lokket på, rør om i blant helt til eplebitene er oppløst - det kan godt være noen mindre biter igjen. Tilsett litt vann dersom eplene er tørre, men det trengs stort sett ikke. Ta ut vaniljestangen, smak til med rødvin og la den koke inn i noen minutter.

Ha mosen i et sterilisert syltetøysglass og kjøl ned til romtemperatur. Oppbevares i kjøleskap.


Godt til granola, pannekaker, eller min favoritt: i en skål med en fløteskvett som eneste selskap.

Fort Frisbee

De siste dagene har San Francisco vært varmere enn jeg noensinne har opplevd. Vanligvis er det femten friske grader her, sol om dagen og tåkete vind hver kveld, men denne uka krøp gradestokken over tretti, tåka viste seg ikke på dagesvis og vinden føltes som en eneste stor hårføner.

Vi benyttet anledningen til å spise is hver kveld, til å bli fôre omtrent hundre mygg(ny lærdom: amerikanske mygg klør noe satans), og aller best: brunsj i bare badetøyet på Fort Funston og frisbeeturnering med labradoren Bark.

Fort Funston er en utrolig vakker strand litt sør for San Francisco, og som jeg har skrevet før, en av få strender i området uten båndtvang. Ikke helt optimalt for motstandere av våt pels, men veldig bra for sånne som meg som dør hver gang jeg ser en hvalp, og som drømmer om den dagen tilværelsen får mer faste rammer og noe firbeint. Fort Funston egner seg tydeligvis også veldig godt for hunder med sterk frisbeeinteresse.

Jeg har hørt mange si at september og oktober er den beste tiden i San Francisco, og jeg skriver herved under på at det er sant.


Hva med dere, hvordan er høsten så langt?